Dikt i krig

Av Hallvard S. Bakken

 

Tidlig om morgenen den 9. april 1940 strevet evakueringsmannskap ved Universitetsbiblioteket i Oslo og professoren ved Norsk Folkeminnesamling med å bringe de mest verdifulle manuskriptene i sikkerhet. Det hele føltes fullstendig meningsløst. Våpenløse og hjelpeløse skulle men redde eventyr og sagn og folkeviser fra fiendens bomber. Et bombesmell gjorde at den tunge kassen ble satt ned og ryggen rettet. «Nå skulle vi hatt noe annet å forsvare oss med enn eventyr !»

«Si ikke det», sa professoren som så opp mot flyene, «nå kan det nettopp være dette vi trenger for å forsvare vår egentlige nasjonale selvstendighet». Det tok tid før en slik profetisk tale ble forstått. Forvirringens og ryktenes sommer fulgte viljeløs, vimrende, visste ei hvorhen. Konge, regjering, og ledende politikere var utenfor landets grenser. Amatører, kjente personligheter, opererte her hjemme med vanskelige politiske oppgaver.

En billedkavalkade over norsk natur og folkeliv, tekstet med vers fra kjente nasjonale dikt kom i bokhandelenog ble betraktet som en patriotisk handling. Det var slutt med nordmenns smil over «kraftpatrioters» diktning. Venstreorienterte diktere skrev patriotisk krigslyrikk, Nordahl Grieg trygg i utlandet, Arnulf Øverland til han ble arrestert, Gunnar Reiss-Andersen anonymt, fordi han overtok sin dikterbror Øverlands rolle som kampdikter og kom i faresonen.

Høsten 1941 kom i Stockholm ut et lite hefte «Norsk krigslyrikk» med bidrag fra alle tre, dedisert: Til kongen (som allerede var blitt symbol). En meget kjent og betydelig norsk politiker, som oppholdt seg i Sverige, skulle høsten 1942 sende en hilsen til nære slektningers sølvbryllup i Amerika. Han sendte det gamle plansjeverket «Billeder af Norges Natur og Folkeliv» som han formodentlig hadde funnet i et svensk antikvariat. På tittel skrev han en hilsen og verselinjene «Et land bak alle fjellblå bånd som tinder bak tinder og fond bak fond kan rummes i en knyttet hånd – vårt land av hellig smerte».

Valget av gaven er som en bekreftelse på folkeminneproffessorens spådom, sitatet som er hentet fra Reiss-Andersens anonyme dikt «tre ganger Norge» er ikke bare uttrykk for en stor pasifistisk politikers skuffelse og bitterhet, men et allmenngyldig uttrykk for stemningen så vel ved utefronten soom i det okkuperte Norge.

Moderne, politisk belastede historikere har ikke evnet å føre videre til etterslekten det irrasjonelle innslag i folkets holdning under krigen. Det ble en åndsmakt først og fremst bygget opp av våre diktere

 

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 7. desember 1968. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)