Vektersangen

Av Johanne Martens

 

vektertoI 1874 vandret de gamle gatevekterne sine siste runder i vår by, og politiet overtok deres plikter. Vekterne skulle sørge for at det hersket ro og orden om natten, de skulle passe gatelyktene og rope ut vinden og timen. Til det siste hørte også å synge et vers av vektersangen. Dessuten skulle de varsle brann.

Også i eldre tider benyttet de bergenske borgere avisspaltene når de var misfornøyd med noe. I Den Bergenske Kontrollør for 1832 kan vi lese: «Hvad Tid ble de nu brugelige Sange forfattede og forbedrede, som Byens saakaldede Vægtere deels utbræge paa en jammerlig Maner deels også udtone med taalelig Harmoni? Ventelig svares – Vides ikke.»

vektersangenUniversitetsbiblioteket eier et sjeldent, lite trykk på fire sider, 10 x 16 cm, med tittel: «Den hele ældgamle vægtersang, efter et gammelt manuskript. Begynder kl. 4 om Eft. om Vinteren». Det har verken utgivelsessted, trykkeri eller år – men det er rimelig å tro at det er et bergenstrykk, siden det fra gammelt av har vært oppbevart sammen med en rekke andre lokale småtrykk.

Nu Vægteren hør ! Klokken er slagen tre !           skrider natten sorte/og Dagen stunder til.

Gud lad dem bli borte./Som os bedrøve vil !            Vor Klokke er slagen tre.

Fader from til Hjelp od kom,/Din Naade os betee !                                                  Vinden er Sønden, / Halleluja, lover nu Herren !

Vekterversene finnes for første gang på prent i et dansk trykk fra 1686 som inneholder en noen år eldre forordning om gatelyktene og nattvekterne i København. Vår bergenske sang er temmelig ordrett lik disse eldste danske vektervers, men har noen flere vers for tidligere klokkeslett om ettermiddagen og senere om morgenen vinterstid. Det har vært hevdet at en av de danske salmediktere fra 1600-tallet, Arrebo eller Kingo, kunne ha skrevet versene, men dette bestrides av nyere forskning. Vi får si med «Kontrollørens» innsender – «vides ikke».

Vekterens uniform besto av en stor, tung frakk, hette, og tunge støvler. Morgenstjernen, en solid stokk med kuleformet hode med pigger på tjente som verdighetstegn og våpen.

I 1837 inntraff en katastrofal episode. Vi siterer fra den Bergenske Merkur: En Engelsk herre (Lord eller Marqvis), der for nogle Dage siden hidkom paa en prægtig Lystbrig i Selskab med flere Herrer for at besee sig i vort Land, er forleden Nat paa Veien til at gaae ombord paa det græsseligste massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne». Markien av Waterford, en noe vidløftig og høyrøstet herre, over-levde sammenstøtet med vekteren,, men fra da av ble det slutt på bruken av morgenstjernen i vår by.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 16. juni 1951. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)