Den bergenske 17. mai-feiring i «gamle Dage»

Av Bjørn-Arvid Bagge

alb.2_11

Innledning

17. mai-feiringen i Bergen har opp gjennom tidene vært årets store dag for mange bergensere.  Kronikørene, eller byens skribenter, kan fortelle at utflyttede bergensere gjerne kom hjem for å delta i byens nasjonaldagsfestligheter på grunn av den unike stemningen. Her presenteres selve feiringen av dagen fra dens tidligste år og frem til den andre verdenskrig, altså slik 17. mai-feiringen var i Bergen i «gamle Dage».

17. mai-feiringen blir her belyst gjennom feiringene i 1814, 1827 og 1847, da disse på mange måter er kimen til dagens 17. mai-tradisjoner. Noen av de store festdagene under siste del av 1800- og første halvdel av 1900-tallet gjengis også, da disse på mange måter kan sies å være «monument-år»; 17. mai ble nemlig brukt som jubileums-, og avdukingsdag for statuer av kjente bergensere eller personer med tilknytning til byens 17. mai-feiring. Avdukingen av Christie-statuen i 1868, Ole Bull-statuen i 1901, I. C. Dahl-statuen i 1902, Bjørnson-monumentet i 1917 og Christian Michelsen-monumentet i 1938 er gjengitt her, da feiringen disse utvalgte årene også berører viktige nasjonale ikoner.

boydelld

Bildet viser Bergen ca. 1800. Etter et stikk av John William Edy. Kilde: UB Bergen.

Festligheter og noen begivenheter i 1814- 17. mai-feiringens første år

Den 26. mai 1814 ankom en nyhetsmelding fra Eidsvoll til Bergen som kunngjorde at Christian Fredrik hadde blitt valgt til Norges nye konge den 17. mai, at han hadde tatt i mot kronen og at Norge hadde fått ny grunnlov. Nyhetene ble markert med 81 kanonskudd fra Bergenhus, og det ble flagget fra festningen og fra vippebommene.

Bergen_1829_Dreier_storIllustrasjonen viser Bergen ca. 1829. Etter et stikk av J. F. L. Dreyer. Kilde: UB Bergen.

Den store nyheten om kongevalget fikk byens innbyggere i begeistring. De vanligvis sedate bergensborgere mottok nyheten med en såkalt «Henrykkelsens Sinnstemning».

Gleden over begivenhetene på Eidsvoll fikk mange utløp gjennom sang og klingende begersvinging i byens herreklubber. Et bredere engasjement for å feire de gode nyhetene kom fra toller Johan Chr. Mørch (1768-1830). Sammen med biskop Johan Nordahl Brun (1745-1816) arrangerte han en stor folkefest på sitt landsted på Nygård. Herfra gikk det som kanskje var byens første 17. mai-prosesjon av stabelen. Et livlig folketog gikk innover Nygårdsalléen, fulgt av sang og musikk. En rekke eldre drikkehorn var i bruk og sørget for at norskheten og dens symboler var representert.

Ill. 01.kurer1814

Dette stikket av J. F. L. Dreyer viser herolden som fremfører meldingen om begivenhetene på Eidsvold maidagene 1814. Kilde: UB Bergen.

Også i Skuespillerhuset, den såkalte Tetningssalen i dagens Strandgaten, ble det holdt en stor og alminnelig «Folkefest» med høy stemning. Teaterforestillingen samme kveldble holdt for en stor og gledes-drukken forsamling, og den var ledsaget av transparenter og emblemer som hentydet til kongevalget. Jens Gran (1794-1881) var til stede både under begivenhetene på Nygård og under festen og teaterforestillingen som fulgte og kan fortelle:

«Jeg deltok både på festen og teaterforestillingen, og husker disse episoder som noen av de beste. Ligesom jeg deltog i førstnævnte Gilde saaledes var jeg også tilskuer ved den dramatiske forestilling, og jeg regner i det hele mine nydelser ved disse leiligheter, under mine varme ungdoms følelser, til nogle af de beste jeg som norsk undersått har opplevet. Især var min entusiasme stor, og har jeg heller ikke noensinde været så henrevet som da der i de dage blev given en scenisk forestilling, hvorved oppførtes skuespillet «Manden af Ord», ledsaget av en epilog kraftig fremsagt av krigskommissær Mohr. Ved dens slutning utbrøt hele forsamlingen i rungende hurra og ustanselige jubelrop»

Carl Johans reaksjon på Eidsvollsgrunnloven og valget av Christian Frederik som norsk konge var kontant. Han krevde at Christian Frederik måtte gi fra seg den norske krone. Etter en mislykket stormakts-mekling gikk Carl Johan til krig i slutten av juli. En rekke norske nederlag medførte at Christian Frederik og statsrådet 8. august aksepterte våpenstillstandsforhandlinger. Mossekonvensjonen av 14. august 1814 fastslo Norges rett til en egen grunnlov, og kun endringer som muliggjorde unionen med Sverige ble foretatt. Christian Frederik skulle overlate makten til et nytt storting og forlate landet, og inntil da skulle landet styres av statsrådet.

christie2

Bildet viser Norges første stortingspresident, bergenseren Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849). Kilde: Wikimedia Commons.

17. mai-feiringen i årene etter 1814

Til tross for at patriotismen i Bergen i 1814 var stor, var bergenserne relativt sene med å markere 17. mai sammenlignet med byer som Trondheim og Christiania. Carl Johans motstand mot nasjonaldagen kan være en årsak til dette. Han mente at feiringen var en måte å vise misnøye med foreningen med Sverige på, og at det var valget av Christian Frederik som Norges konge man egentlig feiret. Han så derfor nasjonaldagsfeiringen som en demonstrasjon mot sitt styre. For Bergens vedkommende tok Carl Johan imidlertid feil. Bergen var egentlig bunn konservativ og kongetro nær sagt samme hvem som var konge.

En misforståelse var bakgrunnen for at 17. mai ble feiret stort i Norge i 1827. Ved Carl Johans avreise fra hovedstaden i 1827 oppfattet stattholder grev Johan August Sandels (1764-1831) at kongen hadde gitt samtykke til en feiring av dagen, og dette medførte at dagen ble feiret både i landdistriktene og Norges byer, dessuten av Stortinget selv. Carl Johan ble meget oppbragt over dette, og Sandels måtte trekke seg fra sitt embete.

Også i Bergen ble dagen feiret stort. 17. mai 1827 ble innledet med flagging og salutt. Fra et lanterne-dekorert Fløyen ble det sendt opp raketter. Gledesbluss og andre bål ble tent på byfjellene og på Sydneshaugen. Foreningen «Den Gode Hensigt» sin rapport fra dagen innledes slik i Bernt Lorentzens moderniserte språkdrakt:

«Med solens første stråler ble det, under kanoners torden, heist flagg på Nygård, foran Den gode hensigts lokale, på Fløyfjellet og på samtlige vippebommer på det tyske kontor samt på alle skipene på Vågen og på Puddefjorden. Blant disse utmerket seg særlig et som tilhører huset Konow Comp., «Harmonie» som var lagt ut foran slottet og fra øverst til nederst var prydet med en mengde flagg, blant hvilke selvfølgelig det nasjonale inntok den fornemste plass. Kongeflagget vaiet på Festningen og Tollboden»

1694083_ha684700ca30425c95761_v1299524623_647x

 

Selskapet «Den Gode Hensigt» sitt bygg fra 1880-årene. Kilde: Wikimedia Commons.

Under 17. maifeiringen i 1827, som i så mange andre offentlige markeringer på denne tiden, var bespisningen av de fattige et innslag, og det offentlige finansierte, gjennom magistrat og borgerrepresentanter, festmåltider i alle byens fattighus og arbeidsanstalter. Byens herreklubber hadde flere arrangementer. I «Den Gode Hensigt» deltok Eidsvoldsmennene fra 1814 med Christie i spissen sammen med 110 gjester. En rekke skåler ble utbragt for Grunnloven, kongen, dronningen og Stortinget. I referatene kan en lese: «Under kanonsalver, paukers og trompeters klang og skingrende (!) hurrarop ble det utbragt skåler for rikets ypperlige grunnlov, for kongen, for hans kongelige høyhet kronprinsen…» Også andre av byens herreklubber holdt liknende arrangementer, og klokken 22 om kvelden samlet klubbenes selskapsgjester og andre innbyggere seg ved Nygårdsporten: «Patriotiske skaaler af et 400 Aar siden af en gammel Gravhaug udgravet Drikkehorn» ble drukket, og herfra gikk byens første egentlige 17. maitog, et kveldstog,med musikk og sang over Sydneshaugen. Etter prosesjonen fortsatte, ifølge «Bergens Adressecontoir Efterretninger», festlighetene mange steder: «deretter gikk man til dels blandet, til de forskjellige lokaler og gledet seg til over midnatt».

norsk nationalsang side 1 og 3

Henrik Anker Bjerregård (1792-1842) sin sang «Sønner av Norge» regnes som Norges første nasjonalsang og ble flittig fremført i de første årene med nasjonaldagsfeiring.

Carl Johan var lite begeistret for feiringen i 1827, og han utstedte derfor en kunngjøring den 7. mai 1828 som forbød 17. mai markeringer. Feiringen i 1828 foregikk derfor i all stillhet. Kun i Bergen og Kristiansund skal det ha forekommet ubetydelige demonstrasjoner.

torslaget

Torgslaget i Christiania i 1828. Etter en tegning av Hans E. Reimers. Kilde: Wikimedia Commons.

Den 7. mai 1828 forbød Carl Johan feiringen av 17. mai, det var derfor få festligheter dette året. 17. mai 1829 kom det derimot til en konflikt mellom hovedstadens øvrighet og en gruppe av byens borgere og studenter. Da den nye dampbåten ”Constitutionen” skulle legge til havn i Christiania denne dagen, strømmet folk til, fulgt av patriotiske sanger som ”Sønner av Norge” og ”For Norge Kiæmpers Fødeland”, dertil ble det, nærmest selvsagt, også ropt ”Leve Constitutionen!” (eller grunnloven). Festlighetene, med patriotiske innslag, fortsatte siden på Stortorvet. Øvrigheten bestemte seg derfor for å rydde torget og et par kavalerister samt 70 menige norske infanterister, under norsk kommando, utførte oppdraget uten tap av menneskeliv. Under dette sammenstøtet, fikk Henrik Wergeland det sabelrappet, som enkelte i ettertid regner som opphavet til 17. mai-feiringen her til lands..bk1834annonse

 

Reklame for en bergensk 17. mai sang i «Den Bergenske Kontrollør» mai 1833.

Markeringen av nasjonaldagen i Bergen utover i 1830-og 40-årene ble hovedsakelig feiret med private selskaper i byens herreklubber. Der var ingen offentlig feiring av dagen. Dette kan ha bakgrunn i byens selskapsliv: Medlemmene av byens herreklubber besto av byens ledende embets- og kjøpmenn, og disse var sannsynligvis ikke interessert i større offentlige fester så lenge Carl Johan var motstander av dem. Det viktigste var å beholde et godt forhold til kongen og øvrigheten. I 1833 slo en høyesterettsdom fast at det var lov å rope hurra for 17. mai. I 1836 måtte kong Carl Johan kapitulere helt og oppgi sin motstand mot 17. mai feiringen. I realiteten kan en gjerne si at 17. mai ble innstiftet som nasjonaldag dette året, da Stortinget feiret 17. mai-fest for første gang, i alle fall hvis vi ser bort fra opptrinnet i 1827. Dermed skulle en tro at veien lå åpen for en større bergensk feiring av dagen. Men til tross for iherdig avisagitasjon for en offentlig feiring skjedde det lite. Dagen ble likevel feiret i mer uoffisielle omgivelser; festligheter i herreklubbene og lystige landturer omtales i samtidens presse.

bk1833

Det ble agitert for en offentlig 17. mai-feiring i Bergen i flere av byens aviser i 1830- og 40-årene. Blant annet i den bergenske avisen «Den Bergenske Kontrollør».

 

1847 – den første 17. maikomité

I 1847 ble omsider det første skritt tatt for å få arrangert den folkefesten vi i dag forbinder med 17. mai. Den 10. mai ble det holdt et møte som oppnevnte en festkomité. Dens første oppgave var å samle inn penger til en offentlig markering av dagen. Møtet bestemte at to tredjedeler av de innsamlede midlene skulle brukes til «Understøttelse for Husarme, der ei have hjælp af Fattigvæsenet». Resten av pengene skulle brukes til forskjellige former for folkeforlystelser.

Bergens første festkomité besto av i alt ti medlemmer. Disse representerte akademikerne, håndverkerne, de militære, kunstnerne og forretningslivet. Kvinner og arbeidere var ikke med.

ill. 05.Sangepå

En bergensk 17. mai-sang fra slutten av 1840-årene. Ukjent kunstner. Kilde: UB Bergen.

Komitéens pengeinnsamling skjedde gjennom påtegningslister i lokalene til «Den Gode Hensigt», i Herr Benemanns Læsesalon eller gjennom lister som sirkulerte blant byens borgere. Bidragsyterne kunne selv velge om pengene skulle brukes til fattigunderstøttelse eller folkeforlystelse. De innsamlede midlene ble fordelt etter innbydernes planer. Fokuset på de fattige kan synes underlig for dagens bergensere, men man bør da ha i mente at datidens samfunn var et helt annet enn det som vokste frem i etterkrigstidens Norge. Nød og fattigdom var et normalt innslag i Bergen by.

Sydneshaugen ble brukt som festplass. Her var det satt opp en scene for musikkorpset. Tribunen var pyntet med flere konstitusjonelle staters flagg, og den var også prydet med kranser og girlandere. På Sydneshaugen ble det også reist klatrestenger for første gang.

sthans johan dreier1818_2

Sydneshaugen var byens festarena første del av 1800-tallet, her ble St. Hansfeiringen holdt, men også byens første 17. Mai-fest. Illustrasjon av J. Fl. L. Dreyer. Kilde: UB Bergen.

Kapproing på Store Lungegårdsvann var en del av programmet. Roingen, eller «roningen» som den er blitt hetende i Bergen, skulle gå fra Tonningsnæsset og Strømmøllen til Fløen og tilbake. «Bergens Stiftstidende» forteller om denne første konkurransen at: «Kl 3 anstilledes Kaproning i 3 Afdelinger, 4 Baade i hver, fra Strømmøllen til Fløen og tilbage på Storelungeren. En Mængde Mennesker havde i den Anledning samlet sig paa Veien fra Fløen udefter, ligesom og paa den ligeoverforliggende Nyegaard». Premien, fire spesidaler, ble utdelt på Engen. Heder og ære var viktig, men også selve pengesummen hadde en viss dragning da den tilsvarte flere ukers lønn for byens arbeidere. Konkurransen i 1847 skulle danne mønster for senere ro-konkurranser, om enn flere forskjellige ruter på Store Lungegårdsvann og Vågen etter hvert skulle bli brukt.

remo2

Kapproingen, eller roningen som den ble kalt på bergensk, var et fast innslag fra 1840-årene. Her ved forberedelsene til «roningen» rundt år 1900. Fotograf K. Knudsen. Kilde: Billedsamlingen. UB Bergen.

Etter roingen ble det organisert en prosesjon til Sydneshaugen. Dette kan anses for å være byens første, offisielt planlagte 17. mai-tog. Om kvelden ble det sendt opp fyrverkeri og tent på romerske lys fra en båt på Store Lungegårdsvannet.

Den første organiserte 17. mai-feiringen i 1847 skulle på mange måter danne mønster for de etterfølgende. Bergenser og kunsthistoriker Lorentz Dietrichson (1834-1917) gir dessuten en øyenvitneskildring av feiringen i Bergen i 1848 som forteller noe om hvordan ungdommen oppfattet 17. mai i slutten av 1840-årene:

«Den store Procession gik igiennem Byen med Musik og Faner, og ved Eidsvoldsmændenes, Stiftamtmand Christies og konsul Meltzers boliger standsede man og raabte Hurra. Christie… imponerede mig mægtigt, som han stod der hilsende i Vinduet til den jublende Mængde dernede paa Toldbodalmindingen. Saa var der Klatrestænger og Væddeløb og mange andre fornøielige Ting lige til den sene Aften

I årene etter 1847 ble 17. mai feiret i større og mindre grad; enkelte år var der en 17. maikomite på plass, andre ikke. En del år på 1850-tallet kunne stemningen riktignok være begeistret, men de offentlige festlighetene var allikevel nokså sporadiske. Spesielt kjent i ettertid var den store feiringen i 1859, da Bjørnson var 17. mai-komiteens formann. Denne feiringen ble nærmest stående i et legendarisk lys.

Scan0001

Ro-programmet for 1920.

Scan0004
Sang for kaproerne
Scan0003
Deltagerne 1920

Klikk på miniatyrbildene for å se deltakere,regler og    ro-sangen fra 1920!

Scan0002
Regler for kaproningen

Ellers ser en at dagen også ble ulikt markert utover 1860-tallet, med en blanding av sporadiske feiringer noen år og enkelte storfeiringer innimellom. 50-årsjubileet for grunnloven i 1864 er et slikt år. 17. mai-feiringen ble også noen ganger knyttet til andre begivenheter. By-jubileet i 1870 er et eksempel, det samme er de årene som ble knyttet til statueavdukinger av kjente personligheter. 17.mai-feiringen i 1868 var en slik dag, da statuen av W. F. K. Christie, Eidsvold-mann og en svært populær bergenser, skulle avdukes.  

 

Christie og 17. mai 1868

Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) deltok på RiksforsamlingenEidsvoll og ble valgt til landets første stortingspresident. Han var siden medlem av Stortinget og deltok i tillegg aktivt i det bergenske samfunnsliv i første del av 1800-tallet. I ettertid har han alltid vært regnet som en av byens store sønner. Den 17. mai 1868 skulle avdukingen av Christie statuen foretas på Torvalmenningen.

Innsamlingen til statuen hadde foregått i en årrekke.”Norsk Folkeblad” forteller om begivenheten: ”[…] Afsløringen [var] begunstiget av det skjønneste Vejr, og en umaadelig Menneskemasse var paa Benene[…]».Christiestøtten var Norges første personmonument, og det ble, som seg hør og bør i Bergen, rettet sterk kritikk mot støtten da den ble avduket på Torvallmenningen 17. mai 1868. Kritisert ble de ”sjøstøvlene” Christie hadde fått på benene, og også den romerske togaen han hadde på seg. I tillegg mente mange at det så ut som om han ”pisset” på grunnloven når man så statuen fra en spesiell vinkel. Etter bybrannen i 1916 ble Christie-støtten flyttet fra Torvalmenningen, og i 1925 fikk den den plassen den har i dag, nemlig utenfor Bergens museum.

056h_l

Bildet viser avdukingen av Christie-statuen på Torvallmenningen 17. mai 1868. Fotograf Marcus Selmer. Kilde: Billedsamlingen. UB Bergen.

En stor Christie-fest ble holdt i Børshallen hvor byens ledelse og bidragsytere til monumentet, med kvinnelig følge, møttes og gikk i prosesjon til tribunen som var reist i anledning av avdukingen. Statuen var ti fot høy og utført i bronse. Den var utformet av billedhugger Christopher Borch (1817-1896) og sto på en grantittsøyle. I anledning avdukingen hadde forfatter og redaktør Andreas Munch (1811-1884) skrevet teksten og Edvard Grieg (1843-1907) laget musikken til en egen Christie-kantate.

Før sorenskriver og tidligere ordfører Ole Bøgh (1810–1872) startet sin tale for dagen, ble første del av kantaten fremført. Avdukingsseremonien ble gjort med ”pomp og prakt”: Fanfarer, militære æresbevisninger og salutter ble utført i tillegg til 17 skudd fra Bergenhus. Sermonien ble avsluttet med 3 x 3 hurra fra den store folkeskare som var møtt frem for anledningen. Deretter fulgte resten av kantaten og en telegrafisk hilsen fra kongen opplest av Stiftsamtmann Paul Meyer Smith (1813-1875).

Om kvelden var det underholdning fra den oppsatte tribunen. Et mannskor fremførte ”Gangspillvise for Christie av Jonas Lie (1833-1908), og en sang for dagen komponert av K. A. Clausen. Kvelden ble avsluttet med en vakker illuminasjon av statuen og  på samme tid ble fyrverkeri sendt opp fra Lungegårdsvannet.

De første årene av 1870-tallet syntes også å være preget av en noe skiftende interesse for 17. mai-feiringen. I 1870, da byen var 800 år, ble dagen behørig feiret. Årene etter bærer derimot preg av heller uorganiserte festligheter. Feiret ble det allikevel, men kanskje mer i det private enn på det offentlige plan, noe de mange klagene over fyll på dagen viser.

I 1876 fikk man omsider på plass en stabil og drivende 17.mai komité i Bergen. Denne ble ledet av 17.mai-generalen over alle i byens historie, John Lund, og han skulle være med på å sette sitt preg på feiringene i årene som kom. I 1876-77 ble 17. mai slik vi kjenner den på mange måter til. Flere nye programposter kom på plass, og barnetoget ble også et viktig innslag i fra 1877.

Ill. 07. John_Theodor_Lund

John Lund (1842-1913) skulle i mange år være byens ubestridte 17. mai-general. Han var aktiv i 17.mai-komiteen fra 1876 til 1913, kun avbrutt av de periodene han satt på Stortinget. Kilde: UB Bergen.

Fra 1880-årene ble det norske samfunn stadig mer politisert. Dette kom også i økende grad til å sette sitt preg på 17. mai feiringen. Det var stemmerettskravet som først og fremst var med på å politisere 17. mai. I 1886 gikk det første selvstendige stemmerettstoget i Christiania. Tre år senere, 17. mai 1889, gikk også et mindre stemmerettstog i Bergen. Denne typen tog vokste og samlet en stor del av byens arbeiderforeninger og korporasjoner under sine faner, og disse togene ble derfor en reell konkurrent til den tradisjonelle hovedprosesjonen. Arbeiderbevegelsens markeringer ble også en stadig større del av det alternative 17. mai-toget. Togets navn varierte da også mellom å kalles stemmeretts-, demonstrasjons- og senere arbeidertog i avisenes referater. Selv om det ble innført allmenn stemmerett for menn i 1898, utgjorde protesttoget et betydelig innslag i byens 17. mai-feiring også i flere år fremover.

Et litt morsommere fenomen som etter hvert dukket opp var de mange opptogene, som kom til fra 1880-årene, første gang ved Wergeland-jubileet i 1881, og deretter med Leif Eriksson-opptoget i 1887. Andre opptog fulgte i påfølgende år og et kjennetegn var ofte prosesjonsdeltagere i fargerike kostymer for å markere viktige nasjonale begivenheter. Opptogene skulle senere bli mer eller mindre faste innslag i den bergenske 17. mai feiringen.

Rundt århundreskiftet vek mange av de innenrikspolitiske spørsmål i Norge plassen for det ene store og viktige spørsmålet: unionen med Sverige. Dette preget også 17. mai-feiringene i Bergen.

Inn i et nytt århundre – 17. mai 1901 og Ole Bullstatuen

På samme måte som Bergens 17. mai-feiring, gjennomgikk også selve byen store endringer under siste del av 1800-tallet. Byens branner og diverse byreguleringer var med å endre dens utseende. Borte ble mange av de karakteristiske småhusene som ved det 19. århundrets begynnelse dominerte byen. De trange bygatene var mange steder erstattet av høye murhus og brede gater. Det var derfor på mange måter en moderne by som i 1901 skulle feire byens store sønn Ole Bull.

Ole Bull (1810-1880) hadde alt fra han var en ung mann levd et omflakkende liv. Han reiste fra land til land og fra by til by, og han ble de fleste steder mottatt som en større celebritet. Til tross for at han i 1831 forlot Bergen i raseri og frustrasjon over at hjembyens musikkliv ikke hadde plass og forståelse for talentet hans, var Bull gjentatte ganger tilbake i hjembyen for kortere eller lengre opphold, og han ble alltid like entusiastisk mottatt. Ole Bull skulle for alltid være byens store sønn, og hans betydning kan kanskje best sees ved avdukingen av statuen over ham.  

Etter en lang forhistorie var Ole Bull-statuen endelig klar for avduking 17. mai 1901. Begivenheten ble mye omtalt i datidens aviser. Avdukingen skulle finne sted klokken 10 om formiddagen, og alt tidlig på dagen var det tett i tett med mennesker mellom Grand Hotel og Hotel Norge der statuen var plassert. Bak monumentet sto 300 sangere oppstilt på en steil tribune med en «Ræsonnancevæg».

kk.nkx.0201h_l

Fotografiet viser Ole Bulls statue i 1901. Fotograf K. Knuden. Kilde: Billedsamlingen. UB Bergen.

og hustak tett befolket av et festkledd publikum. ByOle Bulls egen familie, nemlig hans kone Sara og datteren Ingier med sine fire barn, hadde alle fått plass på en plattform foran monumentet. Ellers var alle altaner, vinduer ens elite var i følge «Bergens Tidende» standsmessig kledd: «Menn i galla. Damene i lyse Farver, som livet op den sterkt skrånende tribune, som ga glimrende utsikt.»

Avduking av Ole Bull statue
Avduking av Ole Bull statue

k.00082_003h_l

Fotografiene viser avdukingen av Ole Bullstatuen i 1901sett fra to ulike steder. Fotograf K. Knudsen. Kilde: Billedsamlingen. UB Bergen.

Ole Bull-tilhengere fra mange land og med egne nasjonale flagg deltok i avdukingsseremonien. John Lund holdt en avdukingstale full av fedrelandskjærlighet og – bevissthet, kjente temaer i talene i disse årene før unionsoppløsningen. «At høre Ole Bull, sagde man var en fest», begynte Lund, og fortsatte med å fortelle om Ole Bulls kamp for retten til norsk selvstendighet og hans forhold til den norske 17. mai-feiringen. I følge Lund skulle fiolinisten fra sitt dødsleie i USA ha sendt en hilsen hjem til Norge med de følgende ord: «Leve det rene Flag, leve den 17de Mai.» Lund avsluttet sin varme tale for byens store sønn med: «Maatte Ole Bulls ædle Skikkelse altid mane til Arbeide, til Kamp for Ideen og styrke vor Tro og vor Kjærlighed til Fædrelandet maatte han til de sildigste Slægter staa som et Vidnesbyrd om en af Norges mest geniale Sønner hvis Løsen til hans sidste Time var»: «alt for Fædrelandet, Leve Ole Bulls Minde».

Selve avdukingen ble behørig omtalt av «Bergens Tidende» i en sterk og følesesladet reportasje: «Da dækket faldt fik efter nogle Sekunders betagende Stemning en endeløs Begeistring Luft i vældige Haandklap, kraftige hurra og varm Glæde, medens Saluten fra Skansen drønnede og alle Faner sænkedes mod den unge spænstige Skikkelse, der staar henreven af alle de Sange, der klinger fra Nøkkens Strenge: Øinene er fulde af lld og Inspiration, Buen er færdig til at lade Tonerne strømme frem, hele Skikkelsen ligesom dirrer i henførende Betagenhed – den unge Ole Bull,[…]  Avisens beskrivelse av publikums reaksjon på avdukingen var ikke mindre følelsesladet: «og Bifaldet falt, og Bifaldet steg. Der var jublende Fryd i Luften. Alle som kjente ham fra Ungdomstiden og hadde stått ham nær i Livet brast i gråt af Henrykkelse, over at se den stolte, elskede Skikkelse igien i Ungdommens Fagerhed og ildfulde Optagethed.» 

Etter avdukingen spilte Harmonien «Seterjentens søndag» under Edvard Griegs ledelse. Grieg holdt deretter en vakker tale hvor han berømmet Stephan Sinding (1846-1922) for statuen.  Billedkunstneren takket på sin side med en kort hyllest til Bergen. På vegne av Ole Bull-komiteen overrakte deretter John Lund høytidelig monumentet til Bergen. Viseordfører Kristoffer D. Lehmkuhl (1855-1949) takket på byens vegne og avsluttet med : «Et Leve for det Land, som Ole Bull elsket, og som vi elsker over alt andet i Verden. Et Leve vort dyre Fædreland».

Etter avdukingen brukte 17.mai-togene over en time på å marsjere forbi monumentet. Hovedprosesjonen samlet seg deretter på Engen der Lund holdt en flammende patriotisk tale om den politiske situasjon og Stortingets kamp for nasjonal frihet. Stephan Sinding ble igjen hyllet, denne gangen av Lund: «Han har erobret sig et stort navn ude i verden og bragt Hæder over Norge. Nu har han skjænket os det dejligste Monument i Landet. Han Leve.» Sindings takk til Bergen og «Nystemten» ble siden fulgt av nye hyllester til Lund, Festkomiteen og Sinding selv. Deretter fortsatte dagens program med de mange matinéer i lokaler som Logen, Konsertpaleet med flere, hvilket var vanlig i byen på 17. mai i «gamle dager».

OB2 OB3

En egen Ole Bull medalje ble laget i anledning dagen. Denne ble solgt for den nette sum av 10 øre. Kilde: Wikimedia Commons).

Den offisielle feiringen fortsatte om ettermiddagen da Harmonien holdt minnefest over Ole Bull i Logen. Blant programinnslagene var Ole Bulls egen «Washington-marsj» og en sang til Ole Bulls minne av John Lund. Magda Blanc (1879-1959) fremførte i tillegg «Mindedigt om Ole Bull» av John Paulsen (1851-1924).

Ettermiddagen besto av det sedvanlige programmet. Teateret hadde «propfuldt Hus».  Musikkselskapet Harmonien likeså. Særlig populært var det at Edvard Grieg deltok på sistnevnte sted. Vestmannalaget hadde sitt arrangement i Eldorado og Lars Eskeland talte for dagen. På kvelden var det fullt hus i Nygårdsparken, mens foreningene og klubblokalene hadde fest med dans til langt på natt.

17. mai 1902 – monument over en monumental kunstner

Selv om flere aviser beskrev Flaggtoget i varme ordelag på begynnelsen av 1900-tallet, fikk buekorpsinnslagene ofte negativ omtale. Enkelte av korpsene ble kritisert for å mangle flagg, og de ble også beskrevet som både stygge og dumme.. At de heller ikke deltok i den allmenne sangen i toget var et annet ankepunkt. «Bergens Tidende»» var blant de mest negative til buekorpsene, og mente at disse måtte påbys å synge samt at bruken av trommer i toget måtte forbys. Slik var også stemningen i 1902.

Ved 17.mai-festlighetene i 1902 var det billedkunstneren Johan Christian Dahl (1788-1857) som skulle hedres med et eget monument. En stor folkemengde var møtt fram klokken 10 om morgenen da statuen av bergensmaleren skulle avdukes. Statuen var plassert foran Den permanente utstillingsbygning, eller det som på folkemunne ble hetende «Permanenten». I forbindelse med avdukingen holdt direktør Johan Bøgh (1848-1943) fra Vestlandske Kunstindustrimuseum en engasjert tale hvor malerens fedrelandskjærlighet og Norges frihet var to av hovedtemaene:  «Da Norge gikk frelst og fri ud af Kampen for sin Selvstændighed, var Johan Christian Dahl den første, der viste sine Landsmænd og de fremmede Nationer, at Norge ogsaa paa Kunstens Område besad Evner til at leve et frit Folks kulturydende Liv». 

Bøgh påpekte i tillegg Dahls betydning for landet og for Bergens kulturliv: «Dahls Kjærlighed til fædrelandet og Fødebyen  – det var den bærende Kraft i al hans Gjerning, men lad os nu her i en sum mindes ham som en af vor Bys bedste Sønner, genial og dyb som Kunstner, ærlig og hjertevarm som menneske, og lad os af fulde Hjerter Ønske, at vor By maa fostre Mænd der som han bliver sit Lands og sin By’s Stolthed og Glæde!»

Bøgh avsluttet talen med at man gjennom statuen endelig fikk beholde Dahl i Bergen, dette som en kontrast til at kunstneren hadde tilbragt store deler av sitt liv i utlendighet. Statuen ble hilst av et begeistret publikum. Før avdukingen sang man de de to første versene av Johan Sebastian Welhavens (1807-1873) hyllingsdikt «Digt til Professor Johan Dahl».

pvbilde

Bildet viser statuen av maleren Johan Christian Dahl i Vestlandske kunstindustrimuseum (Permanenten). Fotograf: Pedro Vasquez.

Etter avdukingen var det stor enighet om at kunstneren Ambrosia Tønnesen (1859-1948) hadde løst sin oppgave «paa en saa fortræffelig, ligefrem ypperlige Maade», og kjøpmann og politiker Kristoffer D. Lehmkuhl (1855-1949) berømmet kunstnerinnen for statuens kvaliteter. De to siste vers av hyllesten til Dahl ble så avsunget. Prosesjonen med mer enn 60 senkede faner og flagg marsjerte deretter forbi, og det var høy stemning blant publikum og prosesjonsdeltagerne. Et rikt blomsterdryss ble kastet over togets deltagere langs hele ruten, særlig i Strandgaten. Ikke minst falt disse på Edvard Grieg som defilerte sammen med professor Röntgen (1) fra Amsterdam og festkomiteens formann John Lund. Toget endte tilslutt foran en tribune formet som et vikingskip på Engen. Her fremførte man Joachim Lampes hymne «Gud du som styrer og raar, hvad ej Mennesker aner». Denne var fast innslag ved den bergenske 17. mai-feiring i en årrekke.

dahl2

Billedhuggeren Ambrosia Tønnesen ved siden av statuen av J. C. Dahl før avdukingen 17. mai 1902. Kilde: UB Bergen.

Skolemann, historiker og politiker Bendix Bendixen (1838-1918) holdt talen for dagen. I tidens ånd omhandlet den Norges frihet, kampen for selvstendigheten og for å bevare grunnloven mot svenske angrep. Han manet også til samhold og brukte grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814 som eksempel på hvordan det medborgerlige samhold dempet motsetningene innad. Talen ble etterfulgt av flere hyllester til friheten, og Henrik Ibsens nasjonale sang «Vi er et Folk vort Land er Frit» ble fremført før en kort hyllesttale for Stortinget ble holdt av konstituert borgermester Karl Frimann Dahl (1868-1953).

Under begeistret jubel holdt John Lund en tale for Edvard Grieg og om bergensernes stolthet over komponisten. Begeistringen var ikke mindre da Grieg svarte med å hylle Bergen:  «Det var denne by, vi alle elskede over og fremfor nogen anden, denne gamle kjære eiendommelige Stad, saa rig paa minder, Leve Bergen». Talen ble fulgt av «Nystemten» og en rekke påfølgende hyllinger. Festlighetene på Engen ble fulgt av begeistrede festligheter i teateret, Vestmannalaget, Ervingen, Nygårdsparken og byens klubber og foreninger utover kvelden.

UBB-BS-OK-00543/001

17.mai-feiringen foregikk stort sett i samme stil i de påfølgende år, men med en topp da Norge for første gang kunne ferie 17. mai som selvstendig nasjon i 1906 og en i det store jubileumsåret for Grunnloven i 1914. Hundreårsmarkeringen for grunnloven ble dog feiret under mørke skyer fra det store utland. Den nasjonale grunnlovsutstillingen i Christiania var fremdeles flittig besøkt da den første verdenskrig brøt ut i månedsskiftet juli-august 1914.

Ill. 09. Norges_Jubilæum_1814-1914[1]

Lille Norge var som kjent nøytralt, men allikevel skulle det norske samfunnsliv, og slik også 17.mai-feiringen i de kommende år, foregå under påvirkning av de store begivenheter i Europa. Hendelser både i det store utland og her hjemme skulle være med å polarisere samfunnet i enda større grad enn før. Spesielt så en dette etter at den uinnskrenkede tyske ubåtkrig startet og bølgene fra den russiske revolusjon bredte seg i Norge fra 1917. Sjøfolkene druknet mens kapitalistenes formuer blomstret. Arbeiderkamp, klassekamp og motstand mot borgerlige symboler skulle bli nye strids- og splidtema, og dette skulle også sette sitt spor på feiringen av 17. mai i årene som fulgte.

Midt i denne allerede vanskelige tiden skulle også Bergen få sin del av tragiske hendelser: Lørdag ettermiddag den 15. januar 1916 tok det fyr i en bod på Muralmenningen, og i løpet av det neste døgnet skulle store deler av det sentrale Bergen bli flammenes rov. Den store brannen, «Bergensbrannen», fikk naturligvis også innflytelse på byens feiring av nasjonaldagen. Dette året ble det diskutert om dagen i det hele tatt skulle feires, men etter mye om og men det ble til slutt holdt en svært omdiskutert 17. mai-feiring i en sterkt brannskadd by. Året etter, derimot, skulle dagen feires stort.

kk.n.170_006h_lkk.n.170_004h_l

Bildene viser Bjørnstjerne Bjørnson-statuen fra ulike synsvinkler foran Den Nationale Scene. Kilde UB Bergen.

17. mai 1917 og en Bjørnstjerne Bjørnson som forskrevet seg

I årene før og under første verdenskrig var det flere avisskriverier som tok til orde for å begrense feiringen av nasjonaldagen. I 1917 var dette igjen en sak i mediene. «Bergens Aftenblad» tok imidlertid sterk avstand fra dette i sine spalter den 16. mai samme år. Tvert imot understrekte avisen viktigheten av å feire dagen og å fremheve det særnorske: «Lad dagen styrke vor nationalfølelse. Lad den lære os den sunde nationale egoisme». Denne linjen kan på mange måter ses som en motsats til de ytringer som var kommet fra en sosialistisk presse hvor internasjonal solidaritet med arbeidere både i og utenfor den store krigen sto sterkt.

Feiring ble det, og den kanskje største noen gang siden den store Ole Bull-feiringen i 1901. Igjen var det en av landets store sønner, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), som skulle markeres, og en høytidelig offisiell feiring av nasjonaldagen ble planlagt. Hovedattraksjonen dette året var avdukingen av Bjørnson-statuen utenfor Den Nationale Scene. Statuen var utformet av billedhuggeren Gustav Vigeland (1869-1943).

Nasjonaldagen dette året var også spesielt viet til sjømannsstanden. Mellom klokken halv ni og ni om morgenen ble flaggene senket på halv stang for å minnes de norske sjømenn som hadde gitt sitt liv for fedrelandet under krigen. Morgenprosesjonen hadde stort fremmøte. Teknikerne, handelsgym og russ var også med å sette farge på dagen. Et ganske så underholdende innslag for tilskuerne var et veritabelt russeslag mellom rød- og blårussen i morgenprosesjonen. For å erte blårussen var det blitt laget en sprellemann i full figur opphengt på en stang med et hode av kål pyntet med en blårusslue. Dette var svært populært blant alle andre enn blårussen selv som først bombarderte figuren med poteter, og siden prøvde å erobre og ødelegge den: «med stokker og med bare nævene vilde man erobre den skammelige figur, og man gik paa.» Rødrussen på sin side forsvarte figuren med liv og lyst. Flere håndgripeligheter skjedde, og man fikk til slutt ødelagt figuren. Kålhodet derimot fikk ikke de ampre blårussene erobret, og det havnet til slutt i et tre i Byparken til blårussens ydmykelse og rødrussens triumf. Hva som siden skjedde med kampens objekt vites ikke.

Klokken ti var det tid for høytidelige gudstjenester i byens kirker, og alle hadde fulle hus. Sjømannstandens innsats for landet i en vanskelig tid ble spesielt understreket fra kirkenes prekestoler dette året, og gudstjenestene ble avsluttet med ofring til etterlatte etter krigsforlis.

Etter et «Leve Eidsvoldsmennene» braket salutten løs fra Skansen, flaggene ble senket og siste vers av Eidsvoldssangen sunget. Sjøfartsforeningene hadde fått hedersplassen i begynnelsen av Hovedprosesjonen. For anledningen hadde skipperforeningen laget et opptog hvor en redningsbåt på en nasjonaldekorert bil utgjorde hovedinnslaget. Denne var fylt med smågutter utkledd som forliste sjøfolk.

Mellom fire og fem tusen mennesker deltok i toget, og resten av byen var fylt opp med så mange tilskuere at politiet hadde vanskeligheter med å gjøre plass for togene. Mange foreninger og korporasjoner, men spesielt sjøfolkenes, ble behørig tiljublet. Sørgeflor på sjøfolkenes fanestenger ga feiringen et islett av «sorg over tabet af vore kjække sjøfolk», som «Bergens Aftenblad» skriver.

Fra tidlig om morgenen var det samlet mye folk foran det sorte dekke som skjulte statuen av Bjørnstjerne Bjørnson på Engen. Det var satt opp tribuner rundt monumentet, og fra 12-tiden begynte folk å fylle disse.

wil.a.136h_l

Fra avdukingen av Bjørnstjerne Bjørnson-statuen 17. mai 1917. Kilde: UB Bergen.

En tettpakket menneskemasse var samlet utenfor byens nye teater da reder og stortingsmann Johan Ludvig Mowinckel (1870-1943) holdt den store avdukingstalen. Her trakk han trådene tilbake til Bjørnstjerne Bjørnsons 17. mai-tale på Engen i 1859: «Han stod her som en gud og reiste 17. mais merke, reiste Norges frihetstegn, selvstendighetens banner for vårt folk». Bjørnsons kamp for et fritt Norge ble berømmet, hvorpå talen ble avsluttet med ordene: « Lad saa dækket falde, idet vi hilser Bjørnsons Minde med et kraftig Hurra.»

Ifølge «Bergens Aftenblad» var publikum begeistret da det svarte dekket falt og Bjørnson-statuen kom til syne: «den spænstige skikkelse stod der til alles tilfredshed». Publikums reaksjoner var nok allikevel betydelig mer blandede enn avisen påsto. Kunstkritikernes syn varierte fra beskrivelser som «klumpete og uten skjønnhet» på den ene side til «et ytterst karakterfullt arbeide»på den annen.

Ordfører Einar Greve (1865-1948) takket Gustav Vigeland som «paa en slig genial Vis har givet os vor kjæreste digter tilbage». Han takket likeså Bjørnsons bergenskfødte enke Karoline Bjørnsen (1835-1934) som deltok i avdukingen sammen med sønn og barnebarn. Ifølge enkelte skal Karoline Bjørnsons egen oppfatning av statuen av sin avdøde mann ha vært mindre rosende: «Ikke se på ham, han er forferdelig», skal hun rystet ha sagt til sin sidedame da de forlot avdukingen.

Den bergenske «folkeopinionen», eller rettere sagt den rappkjeftede bergenske folkevittigheten, hadde selvsagt en egen oppfatning av den nye Bjørnsonsstatuen, og kommentarene var mange. «Bergens Tidende» refererer et par av disse: En tilskuer skal ha sagt: «han ser ut saa han ve spelle pikkelisten rundt teateret». En annen kom etter nøye og samvittighetsfull overveielse med følgende republikk: «Jagu e’ han i farten, men han kommer no ikje a’ flekken allikevel Replikken som ble best husket i ettertid henspilte da også mer på statuen i skikkelse av en Bjørnson i rask gange: «Mykje har han skrevet – og godt har han skrevet, Men denne gangen har han forskrevet seg»

Ellers ble dagen, nær sagt, som vanlig, preget av de mange matinéer. Skuespillerinnen Magda Blanc (1879-1959) opptrådte i matinéen i teateret. Logen arrangerte sin forestilling for fullt hus, og det var foreningen «Hjemmenes Vel» som her holdt matinéen «Til Indtægt for trætte Husmødres Ferieophold». I Konsertpaleet gikk inntekten til et betydelig dystrere formål, nemlig «Til Indtægt for krigsforliste Sjøfolks Efterladte». Bergenspoeten Henrik Jansen (1877-1923) hadde laget en vakker sjømannsprolog til dette arrangementet, og stiftsprost Carsten B. Hansteen (1856-1923) holdt også en tale for å minnes de døde sjøfolk. Domkirken arrangerte også kirkekonsert til inntekt for etterlatte etter sjømenn.

På kvelden var det festforestilling i teateret med en hyllest til Bjørnson skrevet av Knut Hamsun. Bjørnsons eget stykke «Sigurd Jorsalfar» var hovedinnslag, og Caroline Bjørnson med familie var tilstede blant publikum.

17. maifeiringen i årene etter krigen og til langt ut på 1930-tallet var i høy grad preget av den ovenfor påpekte polariseringen i samfunnet. En radikal, for ikke å si revolusjonær, arbeiderbevegelse sluttet ikke opp om den borgerlige 17. mai-feiringen, men feiret i stor grad 1. mai og det internasjonale felleskap fremfor 17. mai og det nasjonale. Ofte gikk én del av befolkningen i arbeidernes 1. mai-tog, der parolene var internasjonal solidaritet og arbeiderkamp, mens en annen del av byen gikk i et mer eller mindre borgerlig 17. mai-tog og manet til nasjonalt samhold. Begge togene fikk sågar etter hvert egne barnetog, selv om 17.mai-toget også hadde deltagelse fra arbeiderbarn.

Denne polariseringen endret seg under fremveksten av et sterkt Arbeiderparti som deltok i landets styring. Etter Stortingsvalget i 1935 kom arbeiderbevegelsen i maktposisjon gjennom Nygaardsvold-regjeringen. I 1937 deltok da også Arbeiderpartiet for første gang i 17. mai-toget i hovedstaden, og etter dette ble 17. mai igjen en felles nasjonaldag. I 1938 gjorde dette seg utslag i én stor feiring av dagen i Bergen.

UBB-BS-FOL-00942_025i

Fra avdukingen av Christian Michelsens statue 17. mai 1838. Kilde: UB Bergen.

17. mai 1938 – Christian Michelsen-statue og nasjonal festdag

Bergenserne våknet til en kjølig festdag 17. mai 1938. Morgenprosesjonen med festkomitéen i spissen var krydret med ungdommelig humor. «Christian Michelsen helt avsløret» var teknikernes ord som slo an tonen for hovedbegivenheten senere samme dag, nemlig avdukingen av Christian Michelsen-statuen. Publikum syntes at parolen var morsom, mens avisene mente at den hadde et visst umoralsk preg. Et opptog var det også plass til i morgenprosesjonen: Kong Neptun gikk i spissen under parolen «Stella Polaris». Dagens første taler, rødrussformann Leif Utne, talte om vår nasjonale samling, tradisjoner og frigjørelsesverket, etterfulgt av «Ja vi elsker.» Hviterussens leder Hr. Frantzen talte deretter om ungdommen og om at «ungdommen bærer fremtiden med seg». Morgenens mest populære innslag var allikevel blåruss-formann Henriksen som kåserte om Bergen og bergenserne. De unges taler ble deretter avsluttet med «Nystemten», fulgt av de mange bekransninger: Minebøssen, Johan Nordal Bruns grav, W. F. K. Christies grav og Ole Bulls gravurne. Tilslutt ble den enda tildekkede Christian Michelsen-statuen bekranset og en tale holdt ved Fedrelandslagets representant skipsreder Abraham Odfjell (1881-1960).

Picture 008

Lille Lungegårdvann 17. mai 1938. Fotograf K. Knudsen. Kilde. Billedsamlingen UB Bergen.

Avdukingen av en statue av skipsrederen, politikeren og det frie Norges første statsminister i 1905, Christian Michelsen (1857-1925), skulle skje med alle landets statsmakter tilstede. En stor folkemasse var samlet på Skoltegrunnskaien for å ta imot det nye bergenske skipet «M/S Vega» som hadde med seg Stortinget og regjeringen til Bergen. Kaien var avsperret og all trafikk i Slottsgaten ved Bergenhus stoppet for anledningen.Da «Vega» seilte inn fjorden ble den møtt av en armada med hundrevis av småbåter. Salutter ble lød både fra skipet og ble besvart fra land.  Hornmusikken strømmet fra de møtende skipene mens det majestetiske skipet ble trygt loset til kai.

Regjering, stortingsmenn og prominente gjester samt Bergens viseordfører Arthur Sundt (1899-1971), leder for kommunens festkomite, hadde vært gjester på skipet på dets ferd rundt kysten, og de ble møtt velkommen til Bergen av en representativ skare av byens autoriteter og festkomiteens medlemmer. I bil bar det så til Håkonshallen, der ordfører Asbjørn Stensaker ønsket gjestene med kongen i spissen velkommen. I Håkonshallen inntok Kong Håkon tronstolen med regjeringsmedlemmer og stortingets representantskap ved sin side, og han takket på regjeringens og Stortingets vegne for innbydelsen. Han fremhevet dessuten at følget var kommet til Bergen for å feire dagen og for å minnes Chr. Michelsen som hadde fullført Eidsvollsmennenes verk.

 

Folkemassene som deltok i arrangementene denne 17. mai var enorme. Allerede på kaien var det møtt frem tusenvis av bergensere, og et stort folketog fulgte prominensene innover fra Håkonshallen til Festplassen. Prosesjonen som i elleve-tiden ankom Festplassen var det største 17. maitog i byen noensinne med nærmere 20 000 deltagere, og innmarsjen tok bortimot en time og førtifem minutter.  Under hele innmarsjen sto kong Haakon på kongetribunen hvor han ble hyllet og hilste til de forbipasserende. Kongen hadde selskap av en stor mengde nasjonale og lokale digniteter med regjeringen, statsminister Johan Nygaardsvold (1879-1952) og stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964) i spissen. 

Det var «svart av tilskuere» både nede på bakken og på takene på de omkringliggende hus da publikum begynte å finne sine plasser.  Avisene anslo i ettertid at nærmere 50 000 var møtt frem på og omkring Festplassen for å feire dagen med konge, Storting og regjering. Begivenhetene ble i tillegg overført til resten av landet gjennom kringkastingen.

nygaardsvoldUBB-BS-FOL-00942_026ahambro

Fotografiene viser tre prominente talere ved avdukingen av Christian Michelsens statue 17. mai 1938. Fra venstre statsminister Johan Nygaardsvold (1879-1952), Kong Haakon 7. og stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964).

17. maikomiteens formann Olav Osberg holdt den første av mange taler denne dagen. Han uttrykte stolthet og glede over at kongen hadde tatt imot innbydelsen til Bergen. Den store folkemassen sang deretter «Gud signe vår konge god».

Dagens festtaler var stortingspresident Hambro som snakket om 17. mais betydning og oppfordret til nasjonalt samhold som i 1814: «Det den enkelte spurte om den gang var ikke: Hvad kan staten gøre for mig, men det var: Hvad kan jeg yde samfunnet? Og i den ånd blev folket fritt og grunnloven skrevet». Han trakk trådene fra 1814 til 1905 og påpekte at hvis de folkevalgte ikke kunne «strekke hverandre hånden tvers over alt som skiller, og på ny slutte broderkjeden fra 1814 – da har vi ingen rett til å hylde fedrene fra Eidsvold». Han fortalte videre at 1814 og 1905 var viktige forpliktelser og en arv det var viktig å forvalte. Hambros tale må sees i lys av det på mange måter splittede land Norge var i mellomkrigstiden. Det at arbeiderne og borgerskap atter en gang samlet seg om 17. mai som landets store festdag var nok også bakgrunnen for mye av innholdet i Hambros tale.

Hambros tale ble fulgt av flere. Varaordfører og høyesterettsadvokat Arthur Sundt hyllet Stortinget, og også han fremhevet det nasjonale samhold og oppfordret til å se på de store saker som bandt sammen og ikke kun på hverdagens små stridigheter. Statsminister Nygaardsvold talte for Bergen og påpekte at både fremskrittet i form av det nye bergenske skipet «Vega»» og Christian Michelsen skulle feires. Talen ble avsluttet med: «Måtte Bergen alltid stå blant de første som den alltid har gjort hittil i vårt lands fremtidsfront. Må framgang og gode kår alltid ha tilhuse i deres skjønne by, BergenSkipsreder og politiker Fredrik Ludvig Konow (1864-1953) talte på sin side for monumentskomiteen og påpekte hvilken lykke det var at Michelsen sto i spissen for landets regjering i 1905. Takket være hans lederegenskaper hadde man unngått blodsutgytelser og den bitterhet som da ville ha fulgt. Den fredelige unionsoppløsningen kom begge nasjoner til gode. Billedkunstner Gustav Vigeland ble siden berømmet for statuen som «Gir et klart uttrykk for hans [Michelsens]blendende personlighet

Kong Haakon foretok den offisielle avdukingen av statuen, og benyttet dessuten anledningen til å fortelle om sitt vennskap med Michelsen. Samarbeidet rundt 1905 og hvordan unionsoppløsningen hadde satt sluttstrek for en prosess som hadde pågått fra 1814, ble også omtalt. Han roste Michelsen for at unionsoppløsningen gikk uten strid, men snakket også om private ting som besøket hos Michelsen i Bergen, før han avsluttet med: «Bergen er Christian Michelsens by, derfor er det selvfølgelig at denne statue er reist her i denne by som han elsket og som på sin side hadde ham så kjær […] Dette vakre og verdig monument står og skal stå som et stedseværende tegn på landets hengivenhet, beundring og takknemmelighet for den stordåd bannerføreren fra 1905 øvet i urokkelig tro på landets fremtid».

Etter avsløringen fortsatte høytideligheten med nye taler før veteranene fra 1905 la ned en krans ved statuens fot. Dermed var høytideligheten over. «Bergens Aftenblad»  skriver: «Nu var solen brutt gjennem skylaget, og det glitret i statuens friske bronse. Og på Festplassen og i alle gatene rundt Festplassen begynte menneskehavet å røre på sig. Langsomt, men sikkert oppløstes den tilsynelatende uløselige floke av tilskuere, mens himlen klarnet stadig mere av».

«Bergens Aftenblad» gjengir litt av folkelivet omkring 17. mai 1938: «Da prosesjonen og høitidelighetene på Festplassen var over, blev det likesom lettere å komme frem gjennem centrumsgatene både for kjørende og gående. Så tett som folkemassene stod både på Festplassen og langs gatene hvor toget gikk, kunde en ventet at det vilde ha skjedd litt av hvert i retning av uhell og ulykker, men det hele løp av uten skader av betydning. Under en av tribunene på Festplassen hadde Røde Kors oprettet en 1. hjelp stasjon som heldigvis ikke fikk særlig meget å bestille. Nødhjelpsstasjonen hadde i løpet av formiddagen og eftermiddagstimene en del tilfeller, således brakk en eldre dame benet og blev tatt hånd om.

Utover dagen tetnet det til med folk i centrum igjen efter at middagstimene hadde vært nogenlunde stille og Festplassen blev samlingsstedet. Det var jo musikk fra kl. 16 og det var iskrem og ballongmenn og megen annen herlighet inntil det blev åpnet for klatrestengerne som hadde meget fristende å by den som bare vilde våge skinnet og tøiet for å nå op i herlighetene. Det var rulletønne og annen spennende underholdning. Som vanlig var det en del som drog til værs både efter paraplyen, spekekjøttet og alle de andre tingene som hang på klatrestengene og publikum fulgte med stor interesse og spent opmerksomhet klatringen. De heldige fikk ikke bare lønn for sitt strev ved at de erobret en av de eftertraktede gjenstander. Nei, de blev belønnet med et kraftig bifall fra publikum. Fyrverkeriet og illuminasjonen av Ulriken tok sig praktfullt ut i gåraftes og stemningen var stor både på Festplassen og i gatene til det lysnet av dag».

balance5 palo3

 Skal en oppsummere 17. mai-feiringen disse første fire årtiene av 1900-tallet ble dagen lystig feiret spesielt fra unionsoppløsningen og frem til utbruddet av den første verdenskrig. Med den store krig 1914-18 skjer en radikalisering og polarisering av det norske samfunn: Arbeiderklassen deltar heretter mindre i den offisielle feiringen av 17. mai og bruker i stedet 1. mai som alternativ festdag. Barn og unge syntes å delta i begge feiringene. I «monumentsårene» vitner avisene om en spesielt stor oppslutning om 17. mai, og at dagen ble feiret av de fleste bergensere. Feiringen i 1938 kan sågar stå som et symbol på at landet atter en gang er samlet til felles nasjonaldagsfeiring.

Avslutning

Til tross for politiske uenigheter og det at de kom litt sent i gang med feiringen, har bergenserne likevel vært opptatte av nasjonaldagsfeiringen, og de har langt på vei utviklet sine egne tradisjoner knyttet til dagen. Dagen ble feiret i byens mange foreninger samt i parker og i teateret. Musikk, sang, taler, «roning» og leker med deltagelse av små og store, høye og lave, unge og eldre, samt borgere og arbeidere utgjorde til sammen det yrende folkeliv som var byens 17.mai-feiring i «gamle dager».

Her velger vi å forlate den bergenske 17. maifeiring. Siden kom 9. april 1940 og fem år under okkupasjon og fremmedstyre, før den norske nasjonaldagsfeiring formelig eksploderte etter frigjøring i maidagene 1945. Men det er en annen historie.

Ill. 11. Portal

Bildet viser den praktfulle Triumfbuen reist på Torget i Bergen i anledning 100-jubileet for grunnloven 1914. Kilde: Billedsamlingen. UB Bergen.

 

Litteratur:

Kilder og litteratur

Bergens Aftenblad. 14-18. mai 1901, 14-18. mai 1902, 14-18. mai 1917, 14-18. mai 1938

Bergens Tidende.  14-18. mai 1901, 14-18. mai 1902, 14-18. mai 1917, 14-18. mai 1938

Bergensposten 14-18 mai 1868.

Bergens Adressecontoirs Efterretninger mai 1814, mai 1826, mai 1827, mai 1847, mai 1848, mai 1868.

Ertresvåg, Egil: Et bysamfunn i utvikling. Bergen bys historie. Bind 3. Bergen 1982.

Jor, Finn:  17. mai. Oslo 1980.

”Norsk Folkeblad” mai 1868

Sletten, Torstein: Atter er dagen opprunden: 17. mai-feiringens historie i Bergen. Bergen 1985.

Sørensen, Øystein (red.): Jakten på det norske: perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Oslo 2007.   

1.) Wilhelm Conrad Röntgen (1845-1923) oppdageren av røntgenstråler, var fysiker og vitenskapsmann ved universitetet i Würzburg, Tyskland. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1901.